Carina Bruvik Hella

Rank: 3. Kyu, Brunt belte

Da jeg var 8 år når fikk jeg min første smakebit av karate, klubben var den gang Frekhaug Karateklubb under Tore Abelsen. Jeg gikk da i to år men med alle ting som hender rundt om en når man er så liten så var det vanskelig å greie å være med på alle ting, så dermed ble det til at karaten ikke ble en ting jeg fortsatte med.

Når jeg ble 14 og hadde enda ikke helt glemt karaten, ettersom den hadde gjort et stort inntrykk på meg. Så når jeg fant ut at noen av mine venner skulle begynne, hengte jeg meg på dem. Nå hadde klubben skiftet navn og fått navnet Nordhordland Karateklubb. Dette følte jeg straks at dette var noe for meg nå som jeg hadde blitt litt eldre. Etter en liten tid traff jeg traff nye mennesker som ble mine venner og de jeg en gang hadde hengt meg på falt nå av, og etter hvert så startet jeg som hjelpetrener på nybegynnergruppen.

Jeg og en liten vennegjeng begynte å konkurrere og vi gjorde det alle ganske bra i lokale stevner, og dette gav enda mer mersmak. Reiser sammen med de andre i klubben til Sverige var også noe som man så frem til i mangen måneder.

Mitt store øyeblikk i karaten var når jeg tok min 4. kyu (grønt belte med to brune striper), aldri hadde jeg følt meg mer stolt over en prestasjon, og den følelsen av mestring smakte veldig godt. Det skulle ta meg 5 år til jeg tok min neste grad, brunt belte. Man kan vell kalle det prestasjonsangst. Med skader og fravær pga skader så var det vanskelig å komme seg skikkelig i sadelen igjen og føle mestringen jeg en gang hadde følt. Men tiden har gått og selv om jeg har skadene den dagen i dag så prøver jeg så godt jeg kan å stå på og om jeg ikke klarer å trene selv alltid så vil jeg alltid være trener for de som ønsker dette, både for de som konkurrerer og bare vil trene.

For meg er det like viktig å gi noe til andre som trener i klubben som å trene selv.

Jeg tror det at for den som ønsker seg varierte treninger, godt miljø og hvor hele familien kan være sammen, så er karate midt i blinken.